Hver sommer når det er varmt og sola steker, tenker jeg på gode barndomsminner fra somrene på Fjeld, huset til mormor og morfar i Vollen.
Ankomsten varierte, noen ganger hadde vi bil, andre ganger var bussen fra Kontraskjæret veien til bading i sjø og besøk hos mormor og morfar. Avreisen fra Vallefaret startet tidlig om morgenen for å få mest mulig ut av dagen. Min bror og jeg synes det var en veldig lang reise hver gang vi tok bussen. Vi delte buss-sete foran til høyre bak sjåføren, slik at vi unngikk å bli bilsyke.
Da bussen endelig var fremme gikk vi en snarvei, en bratt sti, rett opp til Fjeld. Ved stien vokste det tett i tett med liljekonvall. Jeg kan ennå kjenne duften. Tror luktopplevelsen ble så sterk fordi den var i stor kontrast til den kvalmende stanken av varm buss og diesel.
Da vi kom opp til huset, sto mormor Esther og tok oss i mot på trappa. Hun hadde hørt at bussen stoppet. Morfar Albert holdt som regel på med noe ute i hagen eller nede i verktøykjelleren sin. Mormor hadde laget i stand formiddagsmat til oss, og hvis været var fint satt vi ute under parasollen. Rune og jeg spiste som om vi aldri hadde sett mat før. Det smakte SÅ godt, sprøstekt, ferskt hjemmebakt brød med godt meierismør! Nyrørt jordbærsyltetøy om sommeren, og plommesyltetøy på høsten!
Åh, hvilke dufter! Hele hagen på Fjeld var full av flotte blomster og duftende busker! Det var pioner over alt. Rosa, hvite og mørke røde. Knollbegonia i alle farger langs et steinmur helt opp til koia. (Et lite anneks / vedskjul / utedo) Oppe på toppen av tomta var det en liten gressplen. Der satte morfar opp krocketspillet hvor vi alle spilte mot hverandre! En stor duftsjasmin sto som et skille mellom lek og moro og resten av hagen - plommetrær og bærbusker. Ennå kan jeg huske når stikkelsbærene var modne - varme av sol, hårete og nesten sprekkferdige! Lykken var å putte dem inn i munnet og sette tenne i dem og splæsj - munnen full av søt og saftig stikkelsbærsmak.
Rune og jeg gikk alltid en runde rundt på tomta etter at vi hadde vært nede på skjæret og badet. Da hadde mormor laget middag til oss, og alle trengte å røre litt på seg før kaffen. Det mest spennende stedet var "store-koia", plassen ovenfor tomta til mormor og morfar. Der var det litt vilt og småskummelt for små unger som oss. Det var en kjempestor maurtue under et tre der oppe, og fullt av markjordbær. Lukten av skog, varm jord og søte markjordbær! Vi plukket dem og tredde alle sammen på et strå. Så gikk vi tilbake til de voksne og viste stolte fram vår fangst.
Da jeg la meg om kvelden under dyna mi, duftet huden min av salt sjø, Nivea solkrem og markjordbær! Kunne man bedre ha det?
Har du noen gang opplevd at en handling du utfører oppleves som i slow motion?
Denne historien skjedde på 80-tallet. Jeg satt på trikken oppover Gründerløkka fra byen. Jeg var på vei hjem til Vogtsgate. Satt og så ut av vinduet på alle menneskene. Plutselig fikk jeg øye på to av venninnene mine som gikk nedover mot byen. Jeg trykket på stopp-knappen og gikk mot utgangsdøra, trippende og utålmodig etter å komme meg raskt av for å nå igjen vennene mine. (Husk at dette var før mobilens tid!)
Ved utgangsdøra sto det allerede en godt voksen dame med langt svart plisséskjørt. Til dere som ikke vet hva et plisséskjørt er; et vidt skjørt med mange legg. Hvis du snurrer deg fort rundt, står skjørtet rett ut! (se bildet)
Da trikken stoppet var jeg veeeldig utålmodig etter å komme meg raskt av og tok et steg ned i trappetrinnet akkurat da damen med plisséskjørtet var ett trinn foran meg. Det jeg ikke så, var at hele skjørtet hennes lå utover i "mitt" trappetrinn. Jeg plasserte foten rett oppå hennes skjørt! Damen fortsatte videre ut av trikken og med strikk i livet ble hun stående fast. Da jeg så underbuksene hennes kom til syne foran meg, bråslapp jeg foten jeg hadde stående på skjørtet og svupp - der spratt skjørtet tilbake på plass!
Det så veldig komisk ut og jeg ble SÅ flau! Jeg kan ennå "se det for meg" i slow motion! Men historien slutter ikke der. Da jeg kom meg ut av trikken begynte jeg i beste mening å børste bort fotavtrykket jeg hadde satt på skjørtet hennes, dvs jeg startet å "slå" på damens rumpe! Hun trodde tydeligvis jeg var en uskikkelig ungdom og forsvarte seg ved å slå meg med vesken sin! Jeg sa unnskyld flere ganger, men hun bare slo mer og mer! Det hadde samlet seg en del mennesker rundt oss, hvor "uskikkelig ungdom" og "frekkhet" var ord som streifet mitt øre! Jeg var så flau! Her nyttet det ikke med flere ord, og jeg tok beina fatt og løp nedover Thorvald Meyers gate i et desperat håp om å finne igjen mine venner!
Jeg tror alle som har levd en stund liker å tenke tilbake på solfylte sommere da vi var barn! Jeg kan nesten ikke klare å huske at det regnet om sommeren da jeg var barn. Mine sommerminner består av fint vær, vi solte oss hele sommerfeiren, og kom brune og fine første skoledag i august. Kanskje hadde vi noen ekstra myggestikk, håret var blitt litt lengre og bleket av sola, noen tenner hadde vi mistet og noen nye tenner hadde vi fått.
Spenol- og Nivea flasken var tom, og vi hadde badet HELE sommerferien!
Men hva gjorde vi egentlig hvis det regnet i sommerfeirien?
Mamma og pappa leide hytte i Mandal en sommer da jeg var ti år. Det var ikke rare hytta, men den lå rett ved sjøen, hadde tilgang til to robåter, og lå ved en skog og en strand. Broren min og jeg lekte sammen både ute og inne. Var det dårlig vær, ja da tok vi på oss regntøy og redningsvest og rodde ut med båten. Det var ikke mange åretakene før vi slapp snøret uti. Vi fikk småtorsk, hvitting og flyndre! Kjempegøy! Da vi var fornøyde med dagens fangst rodde vi tilbake inn til brygga og sløyet fisken - det hadde vi lært av pappa. "Enhver fisker med respekt for seg selv renser fisken mens han er ved sjøen," sa pappa! Vi matet måkene med fiskehoder og innvoller, og det var jo også gøy! Mamma og pappa fikk velfortjent alenetid i den lille hytta mens vi var ute og fisket, og vi kom hjem med middagen! Litt våte og kalde på nesa og beina, men veldig fornøyde med oss selv. Det ble mye fisk til middag den sommeren. Både i kjele, panne og stekt i glørne fra bålet.
I hytta ved siden av oss var det en familie fra Danmark. Pappa fortalte meg i ettertid at dansken var fisker av yrke, og hadde med seg familien til Norge hver sommer for å fiske og kose seg. Denne sommeren var han litt fortvilet fordi han ikke hadde fått noe fisk. Han så jo at vi, både liten og stor, halte opp den ene fisken etter den andre. Han lurte på hva vi agnet med? Pappa fortalte at vi brukte blåskjell, men da ble dansken helt fælen, man kan da ikke bruke så flott sjømat til fiskeagn? Ingen i vår familie spiste blåskjell den gangen, og pappa sa, ja du får velge selv, vil du ha fisk må du bruke blåskjell!
Og det varte ikke lenge før vi så dansken tuslet ned til båten og rodde utpå. Vi satt alle fire i vinduet og så ut i bukta. Dansken fikk da fisk til slutt - etter å ha agnet med blåskjell!
Da vi kom opp til huset, sto mormor Esther og tok oss i mot på trappa. Hun hadde hørt at bussen stoppet. Morfar Albert holdt som regel på med noe ute i hagen eller nede i verktøykjelleren sin. Mormor hadde laget i stand formiddagsmat til oss, og hvis været var fint satt vi ute under parasollen. Rune og jeg spiste som om vi aldri hadde sett mat før. Det smakte SÅ godt, sprøstekt, ferskt hjemmebakt brød med godt meierismør! Nyrørt jordbærsyltetøy om sommeren, og plommesyltetøy på høsten!
Rune og jeg gikk alltid en runde rundt på tomta etter at vi hadde vært nede på skjæret og badet. Da hadde mormor laget middag til oss, og alle trengte å røre litt på seg før kaffen. Det mest spennende stedet var "store-koia", plassen ovenfor tomta til mormor og morfar. Der var det litt vilt og småskummelt for små unger som oss. Det var en kjempestor maurtue under et tre der oppe, og fullt av markjordbær. Lukten av skog, varm jord og søte markjordbær! Vi plukket dem og tredde alle sammen på et strå. Så gikk vi tilbake til de voksne og viste stolte fram vår fangst.
