Pinlig episode!

Har du noen gang opplevd at en handling du utfører oppleves som i slow motion?

Denne historien skjedde på 80-tallet. Jeg satt på trikken oppover Gründerløkka fra byen. Jeg var på vei hjem til Vogtsgate. Satt og så ut av vinduet på alle menneskene. Plutselig fikk jeg øye på to av venninnene mine som gikk nedover mot byen.  Jeg trykket på stopp-knappen og gikk mot utgangsdøra, trippende og utålmodig etter å komme meg raskt av for å nå igjen vennene mine. (Husk at dette var før mobilens tid!)  

Ved utgangsdøra sto det allerede en godt voksen dame med langt svart plisséskjørt. Til dere som ikke vet hva et plisséskjørt er; et vidt skjørt med mange legg. Hvis du snurrer deg fort rundt, står skjørtet rett ut! (se bildet)

Da trikken stoppet var jeg veeeldig utålmodig etter å komme meg raskt av og tok et steg ned i trappetrinnet akkurat da damen med plisséskjørtet var ett trinn foran meg. Det jeg ikke så, var at hele skjørtet hennes lå utover i "mitt" trappetrinn. Jeg plasserte foten rett oppå hennes skjørt! Damen fortsatte  videre ut av trikken og med strikk i livet ble hun stående fast. Da jeg så underbuksene hennes  kom til syne foran meg, bråslapp jeg foten jeg hadde  stående på skjørtet og svupp - der spratt skjørtet tilbake på plass! 

Det så veldig komisk ut og jeg ble SÅ flau! Jeg kan ennå "se det for meg" i slow motion! Men historien slutter ikke der. Da jeg kom meg ut av trikken begynte jeg i beste mening å børste bort fotavtrykket jeg hadde satt på skjørtet hennes, dvs jeg startet å "slå" på damens rumpe! Hun trodde tydeligvis jeg var en uskikkelig ungdom og forsvarte seg ved å slå meg med vesken sin! Jeg sa unnskyld flere ganger, men hun bare slo mer og mer! Det hadde samlet seg en del mennesker rundt oss, hvor "uskikkelig ungdom" og "frekkhet" var ord som streifet mitt øre! Jeg var så flau! Her nyttet det ikke med flere ord, og jeg tok beina fatt og løp nedover Thorvald Meyers gate i et desperat håp om å finne igjen mine venner!